Anthelmintika er fellesbetegnelsen på legemidler som brukes til behandling av forskjellige infeksjoner av parasitt-ormer/mark, som spolormer, bendelormer, flat- og rundormer, samt noen protozoer. Enkelt sagt et anti-parasittmiddel. Det finnes flere forskjellige virkestoffer som har antiparasittær effekt og som selges som legemiddel. Under der noen av de viktigste anthelmintika-gruppene brukt til sau i Norge kort beskrevet

En deler gruppene inn etter hvilket stoff det er som har antiparasittær effekt. I Norge har vi to hovedgrupper;

1. - Benzimidazoler, som er melkehvite på farge
2. - Makrosykliske laktoner, som er blanke/gjennomsiktige på farge

I tillegg finnes det noen smalspektra virkestoffer som praziquantel mot bendeorm og toltrazuril (er ikke et anthelmintika) som kun virker mot koksidier. I utlandet finnes det noen flere anthelmintika som vi ikke har i Norge i dag. Hvilke anthelmintika som er tilgjengelig i de forskjellige landene i verden varierer, men benzimidazoler og makrosykliske laktoner er i praksis i alle verdens land.

• Benzimidazoler er en gruppe anthelmintika med flere undergrupper som har anti-parasittær effekt mot mange forskjellige parasitter i mage og tarm, inkludert lungeormer. Stoffet har også stor sikkerhetsmargin med tanke på bivirkninger og håndtering. De vanligste undergruppene er
• - albendazol (Valbazen vet.)

1. - fenbendazol (Curaverm vet. og Panacur vet.)
2. - triclabendazol (Fasinex)

Alle gruppene har effekt mot rundorm, utenom triclabendazol. Albendazol og triclabendazol har for øvrig effekt mot flatormer, som den store leverikten. Benzimidazoler er tungt løselig i vann og blir derfor gitt enten som mikstur i munnen eller som tablett/bolus. Fenbendazol kan også gis i drikkevann til gris og fjørfe.

Benzimidazoler ble først brukt som et plantevernmiddel, men de første produktene til bruk på dyr kom på 1960-tallet. I parasittene binder benzimidazol seg til et protein som gjør at parasitten ikke kan ta opp glukose. Dette fører til at hele energiomsettingen går i stå. Parasitten blir paralysert og dør eller mister grepet i tarmen på dyret, og kommer ut med avføringen.

Effekten av benzimidazoler avhenger dyreslag, og er mer effektiv hos drøvtyggere og hest på grunn av langsom tarmpassasje som øker tiden parasittene er eksponert for virkestoffet. Benzimidazoler har effekt både på voksne rundormer, men også larver og parasittstadier som er i dvale, avhengig av hvor god og lang eksponeringstiden i tarmen er. For å øke denne tiden kan en eksempelvis sulte dyrene 6-12 timer før behandling eller repetere behandlingen dagen etter. Det er også viktig at stoffet gis over tungebasis og ikke i munnen fremme.

Hvis en rundorm har utviklet resistens mot eksempelvis Panacur vet., så vil denne rundormen også være resistent mot de andre undergruppene av benzimidazol, det vil si at det hjelper ikke å bruke Valbazen vet. eller Curaverm vet., og motsatt.

Makrosykliske laktoner er effektiv mot rundormer, men ikke bendelorm eller leverikter. Stoffgruppen er relativt ny, og kom på markedet i begynnelsen av 1980-tallet. Den består av undergruppene avermectin (inkl ivermectin og eprinomectin som brukes på produksjonsdyr) og milbemycin (brukes hovedsakelig på kjæledyr).

Der de andre parasittmidlene er basert på produkter ment som plantevernmiddel eller til bruk i humanmedisin, var makrosykliske laktoner det første anthelmintika utviklet først til dyr.

Makrosykliske laktoner binder seg lett til fettvev, og en har legemidler både til å gi i munnen, men også på huden eller som injeksjon i muskulaturen. Stoffet ivermectin fungerer ved at det lammelse av parasittenes nerver og muskulatur, slik at parasitten slipper taket i tarmen, sulter og dør. En av de store egenskapene til stoffgruppen er at de virker selv ved lav konsentrasjon i kroppen. I tillegg har makrosykliske laktoner lang virkning (uker og opptil måneder) på enkelte parasitt-arter, alt etter dyreart og hvordan stoffet er gitt.

Ivomec vet. og Ivermax som begge er fra gruppen ivermectiner, er de mest kjente makrosykliske laktonene som brukes i Norge, og gis i munnen. I tillegg har en Dectomax vet. (tilhører gruppen avermectiner) og Ivomec vet. som injeksjonspreparat som må sprøytes i kroppen. Injeksjonspreparat er ikke vanlig å bruke.

Akkurat som ved bruk av benzimidazoler, så kan effekten økes hvis dyrene sultes før behandling. En vet også at fôr-sammensetning i vom og tarm kan påvirke legemiddelets effekt.

Hvis en rundorm har utviklet resistens mot eksempelvis Ivomec vet., så vil denne rundormen også være resistent mot de andre gruppene av makrosykliske laktoner, det vil si at det hjelper ikke å bruke Ivermax eller injeksjonspreparater istedenfor. Stoffgruppen er mye brukt på drøvtyggere og hest rundt om i verden siden de første preparatene kom på markedet i 1981, og utviklingen av resistens har vært stor.

Praziquantel brukes i Norge i hovedsak mot bendelorm. Det er per i dag ikke noe praziquantel-preparat registrert til matvareproduserende dyr i Norge, men kan skaffes (Cestocur) etter søknad til Legemiddelverket. Stoffet lammer parasitten ved spastiske kontraksjoner av muskulaturen slik at parasitten slipper taket i tarmen. Cestocur kan være et alternativ å bruke sammen med makrosykliske laktoner, som ikke har effekt mot bendelorm. Bruker en benzimidazoler så behandler en samtidig mot bendelorm.